Det er mangt som kan sies om Mammaer, en kan begynne forsiktig med at de er omsorgsfulle, kloke, velmenende, trygge og tvers igjennom gode.
Nå kan jeg selvsagt ikke uttale meg om en hvilken som helst mor, men om de mødre jeg kjenner.Ja for jeg leser jo aviser, dermed er jeg ikke blind for at dette ikke gjelder ALLE mødre.
Når man er barn er Mamma den som vet alt, forstår alt, ser alt, kan alt og ikke minst tenker hun på alt.
Dette endrer seg raskt så fort man blir kjønnsmoden har jeg inntrykk av.
Da vet hun laaaangt i fra alt, vi sørger glatt for at hun ikke ser alt og forstår alt gjør hun iallfall ikke.
Men fremdeles kan hun alt, hun vil iallfall gi inntrykk av det.
For ikke å snakke om at hun tenker på alt det som kan skje med oss.
Når vi så blir voksne og får barn selv, får vi gjerne en slags nyvunnen respekt for henne.
Jeg gjorde iallfall det….
Nå er Mamma den vi ber om råd når det gjelder det meste, alt fra økonomi til gardiner og stryking av bunadskjorter.
Hun vet kanskje ikke alt, men det aller meste.
Med ett forstår hun oss igjen, men denne gangen på en helt annen måte, føler vi.
Desverre ser hun også alt, hun ser støvet på bokhyllene, hybelkaninene under sofa`n og alt det andre vi ikke rekker over.
Og med en til tider oppgitt mine påpeker hun også det hun ser.
Det mest irriterende er jo at hun KAN absolutt alt.
«Neimen, du må da kunne sy gardiner» kan vi få høre.
Men det er vi ikke så opptatt av for vi har jo KIDinteriør!
Toppen nås selvsagt i det at hun tenker på alt, ting vi glemmer i all viraken.
MIN Mamma tenkte på og påpekte det (selvfølgelig) hver gang jeg ikke hadde lagt på servietter når jeg dekte på til familieselskap.
Jeg var nemlig veldig dårlig på det, de første årene av mine husmortilværelse.
Noe mirakuløst skjedde imidlertid i det jeg hadde rundet 30 år, serviettene var på plass HVER gang.
(haddejeg lært noe av Mamma`n min tro?)
En må for gudskyld ikke innbille seg at det stopper her, dette kommer til å fortsette i evig tid.
Det er bare det at nå er det våre egne barn som blir «offre» for den forståsegpåheten som Mammaer er utstyrt med.
Nå er det vi som ser at poden har det vondt, det er vi som kan fixe vonten, det er vi som vet at alt blir mye bedre om vi gjør sånn og slik, det er vi som forstår hvor vondt og forferdelig alt er og sist men slett ikke minst er det VI som tenker på hvordan dette skal gå.
Et slags Mamma-kretsløp da med andre ord…
Mammaer er fantastiske vesner!
