Ting tart tid…
Sånne ting som å få satt seg ned å skrevet et blogg innlegg feks.
Jeg har siden første uken i januar levd i en stue som har minnet mer om Gaza stripa enn hjerte av huset.
Å si at det har vært et mareritt ville være et skikkelig understatement.
Vi har revet tapet til hendene ble såre og neglene var total ødelagt, det stoppet selvsagt ikke der.
Taket skulle selvsagt gjøres noe med, det ble sparklet og pusset til det ugjenkjennlige for så å males.
Tiltross for at alt vi eide å hadde ble pakket inn i plast, dette inkluderer sofa osv. krøp det inn støv og dritt på absolutt ALT.
Mmmmm herlig!
Mot slutten var jeg så dritt lei av å sitte på kjøkkenet på stenharde stoler at det var til å kaste opp av.
Peisen er borte! HALLELUJA!!!
Den er erstattet av grå sten rundt pipe – noe som når sant skal sies er utrolig lekkert i forhold til den store røde murkollossen som sto der før.
Det helvetes stygge gulvet er også borte, istedet ligger nå et lekkert gulv som har kostet en halv arm, men jeg tørr påstå at det var verd den halve armen.
Jeg mener hva skal man med en halv arm?
Vinduene som var i så dårlig stand at en hadde stiv kulig rett i nakken når en satt i sofa`n (som jeg minner om at var pakket inn i plast en drøy mnd.) Eller når en trippet over gulvet fikk neglsprett i det en nærmet seg veranda døra, er borte og erstattet av nye.
Min stue er nå så deilig og lekker med ny tapet, nymalte taker, rålekkert gulv, nye vinduer og lister.
At jeg er små forelsket i det hele.
Golferen har fått nytt TV møbel, som vist nok er PORNO.
Og alle bøkene mine har flyttet inn i nye hyller.
Livet er igrunn deilig.
Det beste er igrunn at jeg igjen kan nyte av å sitte i sofa`n.
Takk for oppmerksomheten
Om den norske asylpolitikken kan man mene mye, og at mye er galt kan de fleste sikkert enes om, men at Maria Amelie skal få fortrinn fremfor en doplanger ved Akerselva blir uansett for galt, uansett hva Anders Heger, Thomas Hylland Eriksen, Dag Solstad eller andre velfødde sofaradikalere måtte mene.
Igår leide vi lastebil. I alle fall en kraftig golflastebil. Mustique ble kjørt på kryss, tvers, langs; opp til flere ganger og på venstre side hele tiden. Det er jo ikke så store øya. 5 kvadratkilometer snakker vi om. Med et heller lite infomativt kart hva veier gjelder, i tillegg til mye høye hekker og skilt med “private no trespassing”, var det lett å kjøre samme vei flere ganger. Det gjør ikke noe om man ser ting flere ganger på Mustique. Dette er en veldig estetisk øy. En pen øy for de pene; det er kanskje å dra den litt langt? Men vi så mye pent. Her finner man gatefeiere langt uti huttaheiti. Og i huttaheiti finner man også de lekreste oppkjørsler til de sikkert vakreste hjemmene. Vi hadde smoothiestopp på det estetisk korrekte Cotton House. “An elegant resort of understated sophistication and exotic ambiance featuring 17 luxury accommodations nestled within exotic lush gardens…” Her kunne vi altså med andre ord leie et eget hus på størrelse med Sjømilitære Samfund, med dertilhørende hage, beliggende på stranden. I tillegg til å ha 17 slike hus hadde resortet de fasilitetene vi finner på øvrige hotell. Med de hagene vi skimtet bak de høye hekkene, gikk nok et forholdsvis stort areale, av den ellers lille øya, bort til Cotton House. Onsdag er “Jump Up night” med grillbuffet hos Basil’s. Vi hadde ved ankomst bestilt bord til dette. Turens til nå peneste buffet – og desidert beste! Helstekt gris hadde de peiling på; i tillegg til en rekke andre lekkerheter. Vi hadde fått bord der to av oss måtte sitte i sofa. Veldig praktisk når buffeten starter så sent på kvelden. Barna sovnet anfødtes i denne, umiddelbart etter at de hadde spist. Vi to andre koste oss gjennom kvelden med god mat og godt drikke, hyggelige mennesker rundt oss, bra musikk og ikke minst underholdningen rundt dét å sitte på nabobordet til Robbie Williams! – han så forøvrig ut til også å trives på pene Mustique.